Denne artikkelen skal forsøke å besvare hvorfor USA valgte å bruke atombomber mot byene Hiroshima og Nagasaki under andre verdenskrig. Bombene falt over de to byene den 6. og 9. august 1945, og drepte mellom 60.000 til 120.000 mennesker i Hiroshima, og mellom 40.000 til 80.000 mennesker i Nagasaki.
Den mest utbredte forklaringen på hvorfor USA benyttet seg av atombombene er at de forkortet krigen og faktisk sparte menneskeliv. Dette argumentet kalles «det ortodokse synet», et syn som siden 1945 har stått veletablert, særlig i USA. President Truman, mannen som i 1945 tok beslutningen om et atomangrep mot de to japanske byene, hevdet i et brev datert 12.januar 1953, at atombombingen førte til at man unngikk en kostbar landinvasjon av Japan. En slik invasjon ville i følge Truman ikke bare kreve livene til et stort antall amerikanske soldater, men også føre til enorme tap på japansk side, og anslo at hver side sannsynligvis ville påføres tap på mellom 250.000 til en million mennesker. Selv presidentens mest konservative anslag viste dermed til at tapstallene ville vært høyere enn de to atomangrepene. Dette argumentet er på tross av sin alder nå veletablert. Atomangrepene svekket og skremte altså Japan så mye at de kapitulerte, og derfor sparte man altså mange menneskeliv.
Men etter at dokumenter forfattet av beslutningstakerne etter hvert ble frigitt på 1960-tallet, ble det ortodokse synet for alvor satt under kritikk blant historikere, i det som ble «det revisjonistiske synet» på atomangrepene. En av disse historikerne var Gar Alperovitz som mente det var belegg for å hevde at bombenes egentlige mål var å skremme Sovjetunionen og Stalin. Gjennom en demonstrasjon av bombens enormt ødeleggende kraft, mente Alperovitz at Truman og hans støttespillere ville forsøke å oppnå en raskere avslutning på krigen før Sovjetunionen kunne trenge dypere inn i Manchuria og ta del i en invasjon av Japan. Alperovitz mente at det allerede i 1945 hersket en frykt i det amerikanske lederskapet over Sovjetunionens fremmarsj i både Europa og Asia. Under Potsdam-konferansen holdt i det beseirede Tyskland, viser protokollene fra konferansen og amerikanske dokumenter at Truman lenge forsøkte å holde utviklingen av atombomben hemmelig ovenfor både Sovjet og Japan. Men da bomben først var utviklet, ble det forsøkt å sette en støkk i Stalin ved å gjøre det så tydelig som mulig for ham at «USA besatt et nytt og svært ødeleggende våpen».
Mange har hevdet at Japans raske kapitulasjon bare seks dager etter angrepet mot Nagasaki, viser at atombombene oppnådde USAs mål om en kapitulasjon. I en artikkel fra 2013, argumenterer statsviteren Ward Wilson derimot mot selve tanken om at kapitulasjon skyldtes atomangrepene. På tross av å være uenig med det revisjonistiske synet på USAs motiver for angrepene, mener han at atombombenes effekt på den japanske kapitulasjonen har vært svært overdrevet, og at hendelsene i Hiroshima ikke kan tas til inntekt for at kjernevåpen er et fredsskapende våpen. Wilson peker på at det heller kan ha vært Sovjetunionens krigserklæring 9.august som tvang frem freden, og viser til at ledende japanske skikkelser sommeren 1945 var klare over at krigen i realiteten var tapt, også før atomangrepene. Til dette siterer han dagboken til admiral Sokichi Tkagi, som i en samtale med admiral Mitsumasa Yonai, ikke virket spesielt sjokkert over ødeleggelsene etter bombingen av verken Hiroshima eller den tidligere langt mer ødeleggende brannbombingen av Tokyo, som japanerne allerede hadde akseptert som et tap, men først og fremst over Stalins krigserklæring. Wilson mener det japanske lederskapet lenge hadde håpet å bruke Stalin som en megler i en fremforhandlet japansk-amerikansk fredsavtale, men at dette nå brast og at man dermed ble klar over at Japan nå ville måtte føre en tofrontskrig mot både USA og Sovjet, noe man viste var en umulig oppgave.
Hvem har så egentlig rett i sin fortolkning av angrepene mot Hiroshima og Nagasaki? Som etter enhver opphetet historisk debatt uten en vinner, er ofte det mer nøkterne svaret: Alle. Det historiske materialet viser at det i beste fall kan ha vært en sammenblanding av årsaker til atombombenes bruk, både av maktpolitiske årsaker og ønsker om å unngå store tap av liv. Uavhengig av årsaken derimot, er det klart at det ble innbyggerne i Hiroshima og Nagasaki som betalte prisen i augustdagene 1945, og Wilson minner oss på at det ikke er sikkert at det er kjernevåpnenes eksistens som kan tilskrives at et nytt Hiroshima eller Nagasaki ikke vil forekomme igjen.
Kilde: Artikkelen: Hvorfor ble atombombene brukt mot Hiroshima og Nagasaki? I magasinet Nei til atomvåpen, nr 2 Juni 2015. Skrevet av: Samuel Håkansson